På tide å samle Stortings- og kommunevalg?

Jeg har lenge etterlyst langsiktighet i norsk politikk. Visjoner. Strategiske grep. Politikere som har en genuin interesse og glød for å utrette noe. Vi har rammebetingelser andre lands politikere kan skyte en hvit pil etter. Vi har en velutdannet og relativt homogen befolkning, stor rikdom og bortimot uttømmelige naturressurser (forutsatt at disse forvaltes på en god måte). Allikevel er vi tilsynelatende ikke i stand til å utnytte dette i særlig stor grad. Norsk skolevesen scorer dårlig i flere undersøkelser sammenliknet med andre OECD-land. Det har riktignok vært en bedring de siste årene, men vi henger uansett etter. Norsk helsevesen er mer eller mindre inne i en krise. Helsekøer, nedleggelser og sykehusskandaler er realitetene. Norsk samferdsel ligger etter de fleste land det er naturlig å sammenlikne seg med. 30 år etter Sverige i forhold til veiutbygging. NSB og Jernbaneverket har florert på forsidene i årevis med forsinkelser, materiellmangel og sviktende infrastruktur. Tilliten er tynnslitt. Norsk kreftforskning er i stor grad privatfinansiert via private donasjoner og stiftelser.

Hvordan ble det slik? Hvordan kan det ha seg at det er politisk flertall på Stortinget FOR satsning på jernbane samtidig som lite eller ingenting skjer på området? Er det ikke bare å sette i gang?

Jeg har en teori. Denne teorien går ut på følgende:

I Norge er det valg annenhvert år. Kommune- og Fylkestingsvalg hvert fjerde år, og Stortingsvalg hvert fjerde år. I praksis er det derfor valg annethvert år, enten lokalvalg eller Stortingsvalg. Dette legger føringer for politikken. Hvis man antar at de politiske partiene bruker 6-8 mnd på å planlegge valgkampen til disse valgene (ikke urimelig) så betyr altså dette at det er «luker» på 16 – 18 måneder mellom valgene som politikerne har til rådighet til å drive praktisk politikk.

Noen som lurer på hvor det blir av langsiktighet og visjoner?

De relativt hyppige «evalueringene» av de politiske partiene må fremstå som et mareritt for de som faktisk ønsker å få gjort noe. Alle langsiktige prosjekter krever tålmodighet. Man oppnår sjelden resultater over natten, spesielt ikke innen store samfunnsområder som helse, skole, forskning og justis (for å nevne noen). Selv om man har fire år mellom hvert Stortingsvalg, så kommer altså kommunevalget allerede etter to år og kan forpurre planer og reformer. Disse mekanismene har vi sett i praksis ved noen anledninger. Under Stortingsvalget i 2005 hadde de borgerlige regjeringsmakten. Men i forbindelse med kommunevalget to år tidligere, så hadde mange kommuner fått sosialistisk styre. Konsekvensen var at mang en ordfører lot seg avbilde i aviser foran tomme skolebassenger. Man klagde også sin nød i forhold til eldreomsorgen. Både skole og eldreomsorg er som kjent kommunale oppgaver. Men med kommunevalg og Stortingsvalg «i utakt» så får man fort en situasjon hvor lokale politikere skylder på Stortingspolitikere og omvendt.

Dersom man slo sammen lokalvalg og Stortingsvalg så er sannsynligheten stor for at man villle fått flertall både i kommunestyrer og på Storting som reflekterte de samme signalene fra velgerne. På denne måten ville også politikken i større grad blitt helhetlig evaluert av velgerne. Men – sier du. Det er jo lokalpolitikere som står på valg i kommunevalg og Stortingspolitikere på Stortingsvalg. Mulig det. Men det er fortsatt slik at politikk på lokalt nivå ikke lever i et vakuum. Det er også slik at Erna Solberg og Jens Stoltenberg er de mest profilert politikerne også i forbindelse med kommunevalg.

Jeg tror langsiktighetene hadde fått bedre kår med en slik løsning. Jeg tror faktisk også dette kunne tiltrukket seg andre typer politikere. Politikere som ikke nødvendigvis synes valgkamp og stemmesanking er det som frister mest, men som er opptatt av løsninger og har en ideologisk forankring for sitt engasjement. I dag er politikken i stor grad blitt brød og sirkus. Og sirkuset – det er i gang med jevne mellomrom – kun avbrutt av 16 til 18 måneders praktisk politikk…..

Stavrum – årets festbrems

Jeg må innrømme at jeg har blitt provosert av alle Truls Dæhli’er, Arild Stavrum’er og ikke minst alle danske journalister som mener å vite mye om fotball og hva som er underholdende. Stavrum vet også hva som er best for norsk fotball generelt. Ref artikkel i VG her: http://www.vg.no/sport/fotball/engelsk/artikkel.php?artid=10045081
Jeg husker kampene Norge spilte under forrige periode med Drillo. Mot Brasil for eksempel. Vi vant 4-2 i en treningskamp på Ullevål. Vi vant 2-1 i VM. Vi banket Finland noe sånt som 5-1 på bortebane. Petter Rudi måket ballen i mål fra 40 meter. Polen slo vi 2-0, også det på bortebane. Fjørtoft scoret med overstegsfinta si. Vi slo Danmark lekende lett i Parken. Fotballstorheter som Nederland og England fikk unngjelde. Vi var blant verdens ti beste fotballnasjoner på FIFA-rankingen. Jeg kan simpelthen ikke huske at vi forsvarte oss til seier en eneste gang. Vi scoret mål i hver eneste kamp, ofte både to og tre, noe eksemplene over vitner om. Vi kvalifiserte oss til mesterskap. Landslaget begeistret.
Så kom nedturen. Semb skulle ”videreutvikle” Norge. Vi endte opp rundt vår egen 16-meter og ble rundspilt av blant annet Spania (0-3 på Ullevål i 2003) i en kamp jeg ble flau av å se på. Hareide tok over. Nedturen fortsatte. Ikke engang Montenegro greide vi å slå.
Så kom Drillo tilbake. Og som ved et trylleslag forvandles landslaget fra å være fraværende, usikre og tilsynelatende planløse i sitt spill, til å bli besluttsomme, duellsterke og med en herlig driv.
Ingen skal få meg med på at Norge forsvarte seg til seier mot Portugal. Vi fikk et tidlig mål. Hadde dette vært under Hareide eller Semb så hadde Norge bygget en forsvarsmur rundt 16-meteren for å forsvare ledelsen. I denne kampen var Norge nærmere både 2- og 3-0 enn portugiserne var utlikning. Det er fantastisk at en type som Stavrum (hva har han å vise til egentlig?) da kan få seg til å raljere over Drillo og belære om spillestil.
Koblingen mellom landslag og barnefotball er ulogisk og kunstig. Det er som Gamst skriver i sin blogg. Unge fotballspillere lar seg inspirere av Manchester United. Av Ronaldo. Av Gerrard og Torres. Spillere som gjør det lille ekstra. Messi, Ronaldinho og Zlatan forekommer 10 ganger hyppigere på ryggen til smågutter på løkka enn Carew eller Grindheim. Både Stavrum og Dæhli undervurderer barn og trenere i fotball-Norge. Dæhli og Stavrum overvurderer seg selv.
Det som skaper destruktiv fotball og dyrker frem fysiske attributter, kondisjon og primitiv fotball er treneres behov for å vinne kamper, ikke hvilken spillestil landslaget bruker. Fotballforbundet burde definitivt forsøke å påvirke breddefotballen i positiv retning hva gjelder treningsmetoder og –prinsipper. Teknikk og ferdigheter med ball bør definitivt settes i høysete. Men det gjøres også i stadig større grad. Spesielt med utbyggingen av stadig flere kunstgressbaner, så har rammene blitt stadig bedre, noe også trenere i stadig større grad har visst å benytte seg av.
Det er derfor fullstendig skivebom å koble gode resultater, entusiasme rundt landslaget og ny giv til en bekymring om norsk fotball’s fremtid. Stavrum fremstår for meg som en real festbrems. Passe selvhøytidelig og ikke spesielt festlig. God bedring!

NSB øker antall seter i bredden for å BEDRE komforten!

Tre seter i bredden. Er dette en vesentlig redusert reisekomfort?

«– Nei, en vesentlig forbedring av komforten, for 24 seterader med tre seter fremfor to, gir 24 ekstra sitteplasser», sier informasjonssjef Åge-Christoffer Lundeby i NSB.

Kjære Åge-Christoffer. Kan du vær så snill og slå opp i ordboka di og søke opp «komfort»? Da vil du se at det står noe sånt som..» innretning, utstyr som gjør noe lettvint og behagelig, bekvemmelighet».

Ingen steder i ordboka vil du finne noen kobling mellom antall seter og begrepet komfort. Det er NSB som er opptatt av antall seter, ikke vi som reiser med toget. Det er ikke til å undres over at den bedriften du representerer ikke evner å levere tjenester som kundene er fornøyd med hvis dere til og med opererer med deres egne definisjoner av begreper som komfort. Jeg mistenker med dette NSB for å operere med egne definisjoner av andre begreper også, f.eks. «kvalitet», «punktlighet» og «service». Det virker som en plausibel årsak til at man stort sett ikke føler at man blir tatt på alvor som kunde.

Det morsomste med argumentasjonen er jo at Lundby i samme artikkel (link under) fremhever at det i regiontogene vil bli komfortavdelinger med 2 seter i bredden. Det skulle vel ikke være behov for det, Lundby hvis dere FORBEDRER komforten ved å ha 3 seter i bredden?

Referanse til artikkelen:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=588698

Jeg kan ha en viss forståelse for at man ønsker å øke antall sitteplasser i togene. Men vær nå såpass ærlig at dere innrømmer at dette er for å få plass til flest mulig og ikke for å øke komforten! Det blir rett og slett for dumt. Hvor naive og godtroende tror dere egentlig at vi kunder er?

Lisbeth Berg-Hansen – verdens mest inhabile minister?

Det var med stor undring jeg konstaterte at ny fiskeriminister ble Lisbeth Berg-Hansen tidligere i høst. Man skal være varsom med karakteristikker og forhåndsdømming, men det å utnevne en statsråd som har eierinteresser i en allerede dominant og mektig fiskerinæring, er i beste fall naivt.

Hver gang det skal tas avgjørelser innen fiskeriet så vil Berg-Hansen bli konfrontert med sine egne interesser, og selv om hun anstrenger seg for å etterlate inntrykk av at hun ikke har ”noe hun skal ha sagt” i den bedriften hun eier 10 prosent i, så er det vel få friluftsinteresserte som mistenker Berg-Hansen for å være glødende opptatt av villaksstammen, for eksempel.

Det er noen år siden Villaksutvalget kom med sin innstilling (1999). Det ble pekt på flere vassdrag hvor det er fare på ferde for villaksen. Lite eller ingenting har skjedd siden da, bortsett fra at oppdrettsnæringen har blitt større og mektigere. I dag finnes om lag 350 millioner oppdrettslaks langs kysten ifølge NINA (Norsk Institutt for Naturforskning). Og nylig ble det delt ut nye konsesjoner. Næringa brer om seg og er større enn noen gang. Penga rår.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=588564

Både NINA, Direktoratet for Naturforvaltning og en samlet miljøbevegelse mener nå at bestanden må reduseres dramatisk –og det fort! En nedslakting ser ut til å være det eneste som er radikalt nok for å få bukt med problemene med lakselus.

Samtidig deler altså Berg-Hansen og departementet ut nye konsesjoner og øker tillatt mengde biomasse (MTB) i oppdrettsmerdene med 5 prosent. Konsekvensen trenger man ikke være verken forsker eller minister for å skjønne; tettheten på oppdrettslaks og dermed også lakselus vil øke, heller enn minke.

Berg-Hansen svarer slik da hun blir konfrontert med dette: ” det er ikke er noe tema å stramme inn på tillatt biomasse (MTB) i merdene nå. Hun mener at den enkelte oppdretter er best skikket til å vurdere tettheten i merdene innenfor de maksimalrammene det er gitt tillatelse til.”

Snakket noen om bukken og havresekken?

Forsvarets feilslåtte strategi

Jeg har 12 års bakgrunn fra forsvaret men bestemte meg for å legge inn årene da forsvaret i økende grad skulle ”profesjonaliseres” ved årtusenskiftet. Det er ikke tilfeldig at jeg skriver profesjonaliseres i anførselstegn. Det er etter hvert mye som tyder på at denne tilnærmingen har vært feilslått. I hvert fall om man legger et omdømmeperspektiv til grunn.

For 1015 år siden var norske soldater høyt aktet både her hjemme og blant våre allierte. En av de viktigste egenskapene som ble verdsatt var evnen til å se og tenke helhetlig. Evnen til å se ting i sammenheng, agere reflektert. De norske soldatene hadde en bevissthet og en samfunns- og kulturforståelse som de fleste av våre allierte misunnet oss. Bakgrunnen for dette var sannsynligvis at forsvaret rekrutterte sine mannskaper fra det brede lag av norsk ungdom, gjennom verneplikten. På godt norsk; sunn, norsk ungdom. Motivasjonen disse hadde for å gå inn i forsvaret var svært forskjellig. Noen tenkte primært økonomi (god avlønning og gunstige skattebetingelser for utenlandsoppdrag). Andre hadde et engasjement i forsvaret som en av byggeklossene i sin karrierebygging. Atter andre ønsket utfordringer man ikke finner i andre yrker. Noen var eventyrlystne og søkte primært etter opplevelser i fremmede land. Bakgrunn og personlighet var like forskjellig som forskjelligheten man finner blant elever i grunnskolen. Nettopp fordi både bakgrunn og motivasjon var så varierende så fikk man i liten grad sementerte holdninger eller subkulturer. Det man kan karakterisere som ”machokultur” fikk aldri noe særlig fotfeste fordi omgivelsene korrigerte naturlig de elementene som hadde slike tilbøyeligheter. Dette vet jeg etter 12 års tjeneste i forsvaret.

Hvordan står det til i dag? Er norske soldater blitt mer profesjonelle? Jeg har ikke noe svar på dette. Det jeg imidlertid har registrert er en økende tendens til negativ omtale. Svært ofte er omtalen knyttet til episoder man tidligere var forskånet. Episoden i Kongo får nok mange til å undres over hvor egnet French og Moland egentlig har vært til å være del av en norsk militær avdeling. For noen år siden ble det publisert videoopptak av norske soldater i Kosovo som skyter hunder for moro skyld. Aftenposten offentliggjorde nylig svært betenkelige holdninger blant norske soldater, som angivelig har et ønske om å drepe. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3291379.ece

Dette er ikke bare betenkelig. Det avslører på mange måter hvor feilslått forsvarets strategi har vært. For dersom man har fått mer profesjonelle soldater i betydningen soldater som er drillet til å gjøre sine oppgaver hurtig og uten å tenke, så er nok profesjonaliteten i ferd med å forvitre når det gjelder holdninger og verdier. Etter mitt syn er det enklere å drille en reflektert person med de rette verdiene enn det er å forandre holdningene til en person som er til de grader avvikende fra det man ønsker. Eller er det slik at det er denne typen holdninger forsvaret ønsker velkommen? Man kan saktens undre.

Forsvarets personalpolitikk er en godt skjult hemmelighet. Man snakker om kvinneandeler og at man ønsker kvinner velkommen. Det holdes festtaler om familiepolitikk og at forsvaret skal være en attraktiv arbeidsplass. Problemet er at ingen stiller spørsmålstegn ved HVEM forsvaret skal være en attraktiv arbeidsplass for. Nylig flyttet forsvarssjefen Hærstaben til Bardufoss. Foruten en rimelig tynn begrunnelse så kan jo de fleste tenke seg hvor attraktivt det er for ”normale” mennesker at hærens ledelse etableres på Bardufoss. Det er en kjensgjerning at forsvaret rekrutterer volummessig mest fra de mest folkerike områdene i Norge (ingen overraskelse), altså i sør. Man etablerer allikevel altså staber i nord. Dette bidrar til å forsterke subkulturene i forsvaret hvor man prinsipielt har valget mellom å gå ”hele linen” eller finne seg noe annet å gjøre. I hvilken grad er påtvunget utenlandstjeneste med jevne mellomrom, stabstjeneste i Nord-Norge og hyppige stillings- og tjenestestedsbytter med på å gjøre det attraktivt for Ola Nordmann å tjenestegjøre i forsvaret? Jeg tror de fleste forstår at man må være litt mer enn middels villig til å ofre fritid og familie for å ivareta en offiserskarriere.

Hovedspørsmålet dukker jo da opp. I hvilken grad er dette en bevisst og ønsket utvikling fra forsvaret sin side? Og – i hvilken grad tar forsvaret ansvar for de tilsynelatende uønskede holdninger og den subkultur som nå ser ut til å utvikle seg i deres rekker? Det skulle vært svært interessant å få et svar på dette. Det er lite troverdig å tale med èn stemme utad når alt man gjør i praksis er med på å motvirke det bildet man ønsker å skape. Etter mitt syn er forsvaret i ferd med å få et omdømmeproblem. Det bør man ta på alvor.

Kontantstøtten skal bort!! – Når familiepolitikk blir integreringspolitikk..

Den rød-grønne regjeringen brukte som ventet få dager på å konkludere med å fjerne kontantstøtten.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=585092

Begrunnelsen handler om integreringspolitikk. Jeg foreslår herved at vi vurderer alle andre trygdeytelser i samme lys. Arbeidsledighetstrygd bør kuttes fordi så mange innvandrere er arbeidsledige. Trygden bidrar til å holde disse borte fra arbeidslivet. Uføretrygd bør kuttes fordi så mange innvandrere holdes borte fra normalt samfunnsliv. Overgangsstønad og barnetrygd bør avskaffes fordi innvandrerne får så mange barn. Ordningene bidrar til å holde mor hjemme.

Si meg, AP og SV – skal all politikk heretter handle om integrering? De siste 2030 år så har høyresiden i norsk politikk advart mot flommen av innvandrere dere har tatt i mot. Nå – når dette langt på vei preger det norske samfunnet, på godt og vondt, så bruker dere det som alibi.

Dette er så frekt at jeg blir provosert. Har dere fått med dere at Norge er mer enn Oslo? Hvorfor skal en nasjonal ordning avskaffes med begrunnelse i integreringsproblematikken på Oslo’s østkant? Hvor er logikken i at en norsk familie ikke skal få valgfrihet men nærmest tvinges til å velge barnehage fra barnet fyller 1-år? Hvilken forskning refererer dere til som dokumenterer at barn har best av å gå i barnehagen og ikke være i hjemmet fra fylte 1 år? En slik ordning kan sammenliknes med å subsidiere alkohol. Alle vet at alkohol er skadelig. Alle (muligens unntatt sosialistene) vet at barn på 818 måneder har det best hjemme hos mor og far. Allikevel skal man altså fjerne kontantstøtten og motiverer altså heller foreldre til å gi fra seg barna så tidlig som mulig. Dette er galskap og dessverre bare starten på fire nye år med sosialistisk politikk. Det som er positivt er at velgerne omsider kommer til å se hvilket samfunn dere ønsker. Forhåpentligvis gjør dette utslag ved neste Stortingsvalg. Lykke til.

Aarebrot’s stemmefiske

På nyhetene på P4 i dag kom Jens Stoltenberg med en oppfordring til alle ”sofasittere” om å avgi stemme ved stortingsvalget. Han er klar og tydelig på at Arbeiderpartiets største fiende er ”Sofapartiet”. I samme nyhetsinnslag kom valgforsker Frank Aarebrot med en tilsvarende oppfordring. Han sier noe sånt som at; ”Dersom det er et parti du ikke kan fordra, så må du stemme på hvilken som helst av de andre partiene.”

Dette kommer altså ut av munnen på en som titulerer seg som valgforsker. Er det virkelig mulig? Du kan da ikke ha stort mer troverdighet igjen, Aarebrot? Kunne du ikke like gjerne byttet ut ”parti” med Fremskrittspartiet? Det er tydelig for enhver at det er det du mener.

Det er greit nok at Aarebrot er Arbeiderpartimann. Men han gjør altså krav på å bli vurdert som valgforsker når han i valgkampen kommenterer den politiske debatten.

Det som også er rimelig spesielt er at P4 altså velger å la statsministeren komme med denne appellen på valgdagen. Og som ”nøytral” observatør bruker man altså Aarebrot. For velgere som ikke er klar over at Aarebrot har minst 2 agendaer så er dette rimelig problematisk. Man får inntrykk av at en uhildet valgkommentator mener det er viktig at så mange som mulig stemmer. I virkeligheten vet både Stoltenberg, P4 og Aarebrot at det først og fremst er Arbeiderpartiet som profitterer på at valgdeltakelsen er høy.

Aarebot er i min verden ikke lenger en troverdig valgforsker, men en politisk aktør.